Forest Ranger Farm i 1963

I 1963 fløy et kamera over skogen ved Drevsjø og fanget to fotografier som fremdeles føles merkelig levende. Det ene viser gården på Kopparleden 1001 med sitt røde fjøs og hvite tømmerhus, innfelt mellom jorder og furuskog. Det andre viser tjærekulen på andre siden, ved et lite vann, på et område som i dag er en campingplass. Bygningene, skogen og åsene er de samme som omgir gården i dag.

Gården ble opprinnelig bygget som en skogvokterbolig for den norske stat. En skogvokter her patruljerte ikke bare trær. Han forvaltet statseid grunn, holdt øye med ulovlig hogst, og levde med bevisstheten om at denne delen av Innlandet var et av de kaldeste og mest avsidesliggende hjørnene av Sør-Norge. Skogbruk var lokalsamfunnets livsnerve, og gården ble plassert der den kunne overvåke både skogen og adkomstveiene.

Adressen forteller selv en del av historien. Kopparleden betyr Kobberveien. Navnet strekker seg tilbake til den gamle ruten mellom Røros Kobberverk i Norge og kobbergruvene i Falun i Sverige, en distanse på omtrent 400 kilometer. Før moderne veier ble kobber fraktet med hest og slede om vinteren. Vintrene her er lange og bitre — Drevsjø holder kulderekorden for Sør-Norge på -47°C — og mennene og dyrene som gjennomførte denne reisen, bar med seg langt mer enn malm.

Det andre fotografiet viser tjærekulen som en gang lå rett overfor gården. Tjære ble produsert ved å brenne harpiksrikt furuvirke på en kontrollert måte, og den var avgjørende for å bevare tømmer, tau og skip. Kulen trengte en pålitelig vannkilde og rikelig med skog, noe akkurat denne åsen kunne tilby. I dag er samme sted en campingplass, noe som føles passende: et sted som en gang forsynte en enkel villmarksindustri, tilbyr nå reisende et sted å hvile.

Gården ble senere en planteskole, nok et kapittel i skogbrukshistorien. Unge trær ble dyrket her for gjenplanting i regionen, og videreførte syklusen som hadde preget området i generasjoner. Til slutt gikk eiendommen over i privat eie, og den restaureres nå gradvis som en gårdsgjestgård — fortsatt omgitt av den samme skogen, og fortsatt med følelsen av å være i utkanten av villmarken.

Det som slår meg mest med bildene fra 1963, er hvor lite som har endret seg. Bygningene er eldre nå, men skogen er den samme, jordene har samme form, og stillheten er den samme. Da tyske gjester nylig fortalte meg at de ble forelsket i huset på grunn av dets autentisitet, forsto jeg hva de mente. Gården prøver ikke å være et museum eller et luksusherberge. Den er ganske enkelt et sted som har vært her lenge og fortsatt har en oppgave å gjøre.

Du kan lese mer om gårdens fulle historie på vår Gården-side, eller utforske skogen og dyrelivet som omgir den i dag.